Det e svart november. Havet knuse
mot strand
ein forliste drøm fra et sommargrønt land.
Men eg huske endå vakre
Mary mcKear
longt vest i Tir n’a Noir
Va du drøm? Va du te? Va du hud? Va
du blo?
Eg kan hørra deg le. Eg kan huska eg lo.
Bakom horisontar
SÃ¥
forvitra og glir
E du mi,
mi Mary McKear.
Når min rustne kropp går i
bakkane tungt
hørr’ eg nåken hviska bakom vintrane ungt:
Kom tebake, venn,
ifra kneiper og svir.
Kom igjen te Tir n’a Noir.
Kom te hud. Kom te sinn ifra
alt så e grått.
Eg ska stryka ditt kinn, gjørra blikket ditt blått.
For
bak horisontar
så forvitra og glir
e eg di,
di Mary McKear.
SÃ¥
når kvelden komme og eg stilt går ombord,
og min livbåt blir låra i seks fot med
jord,
seil’ eg vest i havet te Mary McKear i
det grønne Tir n’a
Noir.
Te drøm og te kinn og ein himmel av trøst
kor allting e sinn og eg
hørre di røst:
Horisontar fins’kje.
Alt du tar på forblir,
eg
e di ,
di Mary McKear.