Me reise med ein skrøplige
båt
og â€jordå†kalles den.
Me hørre både latter og gråt
og
varme songar, venn –
Di går om både åsar å eng
om kløver,
løvetann.
Det suse fra kverr felestreng
spent fra strand te strand
Om kvinne
og om mann,
om barn i alle land.
Di songar små
må alltid
få
vær’ mærr enn skrift i sand.
Eg tror iblant at båten går
ner
i sol i sør og nord
hvis solå blir ei sterkare sol
enn hav kan ha om
bord.
Det e for tunge frakt.
Og bak står hat og makt.
Men likavel
–
på alle fjell
må håpet holla vakt.
SÃ¥ longe tid som kverr
passasjer
pÃ¥ â€jordå†har ei snor
som binde di te livet her
og alt
så modig gror,
ska stjernebåten gli
igjønå rom og ti’
med friske
vind
kor du e min
og eg e alltid di!